Skrevet: 23.08.2009
De jævla humørsvingningene. Jeg vet ikke hva som gjør det eller hva som plager meg om dagen, for jeg har det jo egentlig ganske bra! men noe er det og jeg griner masse uten å vite hvorfor. Ellers skal det veldig lite til før jeg griner, blir sint, eller lei meg. Det er litt kjipt for kanskje jeg må øke dosene på medisiner og det vil jeg jo ikke. Men vil jo ikke gå sånn her heller!! Er jo veldig glad innimellom, men er mest sånn care eller sånt crap. What to do??!!
Skrevet: 30.08.2009
Da er livet på rett kjøl igjen. Går ikke lange tider før jeg kommer meg opp på overflaten lenger, og det er veldig deilig!
lørdag 27. august 2011
Breakdown etter innleggelse
Skrevet: 15.08.2009
(Her er et eksempel på hvordan jeg følte det ganske lenge etter utskrivelsen.)
Breakdown idag. Sånn i 1-2 tiden sa det plutselig bare klikk. Jeg var på jobb og plutselig klarte jeg ikke gjøre noen ting og alt ble bare mørkt og trist. Ikke noe selvmordstanker, heldigvis da. Men bare masse tunge tanker om alt mulig dritt og at det er spesielt ille nå som jeg ikke har penger eller noe.
Skulle så gjerne visst hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller hva jeg kan gjøre for å fjerne alt sammen, men mye sitter nok en god stund til. Nå skal det bli godt å få komme til psykologen igjen, tror jeg. Når jeg først faller litt ned, så faller jeg akkurat litt for langt og det er vanskelig å hente seg inn igjen alene. Prøver så godt jeg kan nå og komme meg igjennom det uten beroligende da og det er jo en veldig bra ting! Får se hvordan det er i morgen.. Sikkert endel bedre tenker jeg. Så skal det nok bli bra å komme i litt normal gjenge igjen.
(Her er et eksempel på hvordan jeg følte det ganske lenge etter utskrivelsen.)
Breakdown idag. Sånn i 1-2 tiden sa det plutselig bare klikk. Jeg var på jobb og plutselig klarte jeg ikke gjøre noen ting og alt ble bare mørkt og trist. Ikke noe selvmordstanker, heldigvis da. Men bare masse tunge tanker om alt mulig dritt og at det er spesielt ille nå som jeg ikke har penger eller noe.
Skulle så gjerne visst hva jeg kunne gjøre for å bli bedre eller hva jeg kan gjøre for å fjerne alt sammen, men mye sitter nok en god stund til. Nå skal det bli godt å få komme til psykologen igjen, tror jeg. Når jeg først faller litt ned, så faller jeg akkurat litt for langt og det er vanskelig å hente seg inn igjen alene. Prøver så godt jeg kan nå og komme meg igjennom det uten beroligende da og det er jo en veldig bra ting! Får se hvordan det er i morgen.. Sikkert endel bedre tenker jeg. Så skal det nok bli bra å komme i litt normal gjenge igjen.
mandag 15. august 2011
Opp/nedturer
Skrevet 15.5.2009
Lykkerusen vedvarte en stund til. Før russetiden tok overhånd EN dag. Da falt søvnen ut av programmet og prioriteringene ble feil. Dette førte til at jeg ikke fikk oppleve Russetreffet i Stavanger som var til helgen. Det var en veldig stor nedtur, men jeg ser tydelig hvorfor det skjedde. Hadde en veldig koselig helg alikevel. Innerst inne visste jeg godt at det ikke hadde blitt særlig morsomt for meg i Stavanger uansett, med så mange hensyn å ta...
Mandag måtte jeg trekke meg fra produksjonen og forestillingen vi setter opp fra skolen. Det høres jo selvfølgelig ut som at det er pga festinga, men tvilen om jeg skulle være med eller ikke har vært der mye lenger og både lærere, elever og jeg selv tenker at det er det beste for alle parter. Skuespillerlivet handler, desverre, ikke bare om meg!
Tirsdag var den store nedturdagen! Jeg fikk avslag på sykepengene mine fra NAV noe jeg ikke er særlig fornøyd med når de opp til flere ganger har LOVET at pengene skal være på konto innen få dager. En sånn hendelse er typisk depresjon at man ikke tåler.
15.08.2011:
Oppturer og nedturer er blitt en veldig naturlig del av livet mitt, men de er fortsatt vanskelige å takle. Jeg tror at bare med en vanlig depresjon må man stålsette seg mot slike situasjoner. Med det bipolare er det større svingninger og kanskje tydeligere, men det er en typisk del av en depresjon.
Lykkerusen vedvarte en stund til. Før russetiden tok overhånd EN dag. Da falt søvnen ut av programmet og prioriteringene ble feil. Dette førte til at jeg ikke fikk oppleve Russetreffet i Stavanger som var til helgen. Det var en veldig stor nedtur, men jeg ser tydelig hvorfor det skjedde. Hadde en veldig koselig helg alikevel. Innerst inne visste jeg godt at det ikke hadde blitt særlig morsomt for meg i Stavanger uansett, med så mange hensyn å ta...
Mandag måtte jeg trekke meg fra produksjonen og forestillingen vi setter opp fra skolen. Det høres jo selvfølgelig ut som at det er pga festinga, men tvilen om jeg skulle være med eller ikke har vært der mye lenger og både lærere, elever og jeg selv tenker at det er det beste for alle parter. Skuespillerlivet handler, desverre, ikke bare om meg!
Tirsdag var den store nedturdagen! Jeg fikk avslag på sykepengene mine fra NAV noe jeg ikke er særlig fornøyd med når de opp til flere ganger har LOVET at pengene skal være på konto innen få dager. En sånn hendelse er typisk depresjon at man ikke tåler.
15.08.2011:
Oppturer og nedturer er blitt en veldig naturlig del av livet mitt, men de er fortsatt vanskelige å takle. Jeg tror at bare med en vanlig depresjon må man stålsette seg mot slike situasjoner. Med det bipolare er det større svingninger og kanskje tydeligere, men det er en typisk del av en depresjon.
Etter utskrivelse 2
Skrevet 4.5.2009 etter min andre utskrivelse.
Livet er virkelig herlig. Etter den siste innleggelsen har jeg hatt det så veldig bra! Jeg visste ikke at livet kunne være så godt. Tenk om jeg hadde gjort slutt på det? Det er jo nå det starter... Jeg trengte bare litt hjelp!
Jeg tåler ikke så mye av gangen. Det må jeg nok bare innfinne meg med. Depresjonen er ikke helt over selvom man blir skrevet ut. Da må jeg jobbe selv for å komme meg oppover. De bare gir et lite dytt (eller et ganske stort et egentlig).
Jeg har fått en litt annen måte å tenke på, og jeg har begynt å lese bøker og slappe av. Men best av alt; jeg er en stor egoist som for engangsskyld tenker masse på meg selv og mitt eget beste. Så du får leve med det enten du er venn eller fiende, for jeg digger det! Jeg tror trikset er å ta en dag av gangen. Jeg legger fortsatt planer. Men jeg skriver dem i boka og begynner å tenke på det igjen dagen før det skal skje. Litt vanskelig innimellom, men det hjelper mot stress! Tving deg selv til det når du er stressa, for du kommer til å merke at det hjelper du også!
Musikkgleden har jeg også fått igjen. Hører masse på musikk og nyyyter det! Synger og er helt med. Elsker musikk igjen, endelig. Har hatt en lang periode (siden før første innleggelse) hvor jeg ikke har klart å høre på musikk. Har visst vært lei og musikken har ikke gledet meg noe. Det er en merkelig følelse, for jeg elsker musikk og endelig har det kommet tilbake til meg! Det må jeg huske at kan være en av tegnene mine på tilbakefall.
En annen viktig ting jeg har tenkt mye på idet siste, er at jeg ikke er så veldig fotogen.. Det må jeg ta igjen med personlighet. For det ER sant at utseende kommer innenfra og det liker jeg å tenke på. Så derfor, når jeg har store og røde ringer rundt øynene så må jeg oppføre meg ekstra pent og vise masse av meg selv siden da kan folk skjønne at jeg er tøffere enn jeg ser ut.. eller kulere om du vil.
Flere ganger den siste uka har jeg hatt lyst til å gråte fordi jeg er så lykkelig. Lykkelig!!! Visste virkelig ikke at det gikk ann.. Trodde liksom bare det var noe man sa, men nå skjønner jeg det virkelig. Og jeg har vært veldig opptatt av å glede andre. For det har jo ikke vært så lett når jeg har vært deprimert, men nå kommer det. Nå vil jeg egentlig bare glede mennesker hele tiden. Gjøre alt jeg kan for at folk skal ha det like bra som meg (ser du, jeg er ego!). Jeg vil glede alle jeg er glad i og prøve å like alle jeg ikke er så glad i, men jeg bare sier ifra... hvis jeg ikke klarer det så er neste steg det å prøve å ignorere det negative om menneskene og bare være hyggelig.
En ting jeg må være bevisst på, er at jeg ikke må ta det alt for tungt hvis det kommer en nedtur igjen. Da er det lett å falle rett i kjelleren igjen.
Greia er at jeg prøver å ikke tenke på de vonde tingene og problemene og alt sånt. Det er ikke noe lurt for da daler jeg jo nedover som ett flykræsj! Nei, fortiden kan forbli et lukket kapittel. Det er ikke noe man kan gjøre noe med nå. Fremtiden er det som gjelder det er her man kan fikse og ordne og leke, le og smile.
(Avsnittet over skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Jeg har mange ganger blitt innhentet av fortiden etter dette. Det er ikke så lett å la det ligge, men det er en STOR utfordring! Og jeg VET at det er riktig det jeg skriver. Vi bør holde det vonde i fortiden borte fra fremtiden.)
Jeg er fortsatt vár på småfrekke kommentarer ogsånt. Tar det lett til meg, selvom jeg vet at det er tull.
Matlysten har ikke bedret seg noe særlig, men jeg jobber virkelig med saken!! Spiser heller masse usundt enn å ikke spise i det hele tatt. Kroppen trenger næring for å holde depresjonen unna!
Livet er virkelig herlig. Etter den siste innleggelsen har jeg hatt det så veldig bra! Jeg visste ikke at livet kunne være så godt. Tenk om jeg hadde gjort slutt på det? Det er jo nå det starter... Jeg trengte bare litt hjelp!
Jeg tåler ikke så mye av gangen. Det må jeg nok bare innfinne meg med. Depresjonen er ikke helt over selvom man blir skrevet ut. Da må jeg jobbe selv for å komme meg oppover. De bare gir et lite dytt (eller et ganske stort et egentlig).
Jeg har fått en litt annen måte å tenke på, og jeg har begynt å lese bøker og slappe av. Men best av alt; jeg er en stor egoist som for engangsskyld tenker masse på meg selv og mitt eget beste. Så du får leve med det enten du er venn eller fiende, for jeg digger det! Jeg tror trikset er å ta en dag av gangen. Jeg legger fortsatt planer. Men jeg skriver dem i boka og begynner å tenke på det igjen dagen før det skal skje. Litt vanskelig innimellom, men det hjelper mot stress! Tving deg selv til det når du er stressa, for du kommer til å merke at det hjelper du også!
Musikkgleden har jeg også fått igjen. Hører masse på musikk og nyyyter det! Synger og er helt med. Elsker musikk igjen, endelig. Har hatt en lang periode (siden før første innleggelse) hvor jeg ikke har klart å høre på musikk. Har visst vært lei og musikken har ikke gledet meg noe. Det er en merkelig følelse, for jeg elsker musikk og endelig har det kommet tilbake til meg! Det må jeg huske at kan være en av tegnene mine på tilbakefall.
En annen viktig ting jeg har tenkt mye på idet siste, er at jeg ikke er så veldig fotogen.. Det må jeg ta igjen med personlighet. For det ER sant at utseende kommer innenfra og det liker jeg å tenke på. Så derfor, når jeg har store og røde ringer rundt øynene så må jeg oppføre meg ekstra pent og vise masse av meg selv siden da kan folk skjønne at jeg er tøffere enn jeg ser ut.. eller kulere om du vil.
Flere ganger den siste uka har jeg hatt lyst til å gråte fordi jeg er så lykkelig. Lykkelig!!! Visste virkelig ikke at det gikk ann.. Trodde liksom bare det var noe man sa, men nå skjønner jeg det virkelig. Og jeg har vært veldig opptatt av å glede andre. For det har jo ikke vært så lett når jeg har vært deprimert, men nå kommer det. Nå vil jeg egentlig bare glede mennesker hele tiden. Gjøre alt jeg kan for at folk skal ha det like bra som meg (ser du, jeg er ego!). Jeg vil glede alle jeg er glad i og prøve å like alle jeg ikke er så glad i, men jeg bare sier ifra... hvis jeg ikke klarer det så er neste steg det å prøve å ignorere det negative om menneskene og bare være hyggelig.
En ting jeg må være bevisst på, er at jeg ikke må ta det alt for tungt hvis det kommer en nedtur igjen. Da er det lett å falle rett i kjelleren igjen.
Greia er at jeg prøver å ikke tenke på de vonde tingene og problemene og alt sånt. Det er ikke noe lurt for da daler jeg jo nedover som ett flykræsj! Nei, fortiden kan forbli et lukket kapittel. Det er ikke noe man kan gjøre noe med nå. Fremtiden er det som gjelder det er her man kan fikse og ordne og leke, le og smile.
(Avsnittet over skulle vise seg å bli lettere sagt enn gjort. Jeg har mange ganger blitt innhentet av fortiden etter dette. Det er ikke så lett å la det ligge, men det er en STOR utfordring! Og jeg VET at det er riktig det jeg skriver. Vi bør holde det vonde i fortiden borte fra fremtiden.)
Jeg er fortsatt vár på småfrekke kommentarer ogsånt. Tar det lett til meg, selvom jeg vet at det er tull.
Matlysten har ikke bedret seg noe særlig, men jeg jobber virkelig med saken!! Spiser heller masse usundt enn å ikke spise i det hele tatt. Kroppen trenger næring for å holde depresjonen unna!
Innleggelse #2
Skrevet 12.04.09
Slik følte jeg deg timene før innleggelsen: Vi gikk litt rundt i byen og jeg hadde en ganske dårlig dag egentlig. Var ingen glede, men heller ingen «sorg».
Jeg dro på legevakten og fikk en henvisning til Blakstad:
Ja, da var jeg her igjen da.. Med de grønne veggene og stygge tankene. Det er ikke så lett å få alt til å funke med en gang.
Jeg dro altså rett fra Oslo S (kom fra trondheim) og til legevakten og var på Blakstad i natt engang. Da var det samtale og gjennomgang av tingene mine, før jeg prøvde å få sove. Var på skjermet avdeling den første natten da. Der er der litt mer sterilt enn her på stuesiden. Så er det for dem som er litt mer utagerende, eller til en større fare for seg selv. Legene vurderte meg dit hen at i natt var jeg veldig ustabil, så de ville ha meg der over natten og det var egentlig helt greit. Idag er jeg på stuesiden, sammen med nesten bare menn. Derfor er jeg mest på rommet mitt. Jeg tror det går litt sånn i bølger på når det er overtall av menn og omvendt.
Innleggelsen blir nok bare på noen dager slik at jeg får stabilisert meg litt igjen. Tankene går ikke helt den rette veien, så jeg må jobbe litt mer med det. Er ikke på langt nær så syk som jeg var sist. Har blitt mye friskere og vil fortsatt leve, så det går gradvis fremover, selvom det tar lang tid. Jeg får ihvertfall øvd meg på å være tålmodig! Det kjipeste nå er at jeg kjeder meg og ikke helt klarer å slappe av.
Har ikke så mye matlyst heller om dagen. Det følger ganske tett med min depresjon. Men, det kommer nok tilbake etterhvert. Nina slutter aldri å spise! Det som er viktig å få frem er at jeg VIL ikke slutte å spise og det kommer jeg nok ikke til å gjøre heller. MAT ER HELLIG!
På en måte vil jeg hjem, på en annen måte ikke.
Slik følte jeg deg timene før innleggelsen: Vi gikk litt rundt i byen og jeg hadde en ganske dårlig dag egentlig. Var ingen glede, men heller ingen «sorg».
Jeg dro på legevakten og fikk en henvisning til Blakstad:
Ja, da var jeg her igjen da.. Med de grønne veggene og stygge tankene. Det er ikke så lett å få alt til å funke med en gang.
Jeg dro altså rett fra Oslo S (kom fra trondheim) og til legevakten og var på Blakstad i natt engang. Da var det samtale og gjennomgang av tingene mine, før jeg prøvde å få sove. Var på skjermet avdeling den første natten da. Der er der litt mer sterilt enn her på stuesiden. Så er det for dem som er litt mer utagerende, eller til en større fare for seg selv. Legene vurderte meg dit hen at i natt var jeg veldig ustabil, så de ville ha meg der over natten og det var egentlig helt greit. Idag er jeg på stuesiden, sammen med nesten bare menn. Derfor er jeg mest på rommet mitt. Jeg tror det går litt sånn i bølger på når det er overtall av menn og omvendt.
Innleggelsen blir nok bare på noen dager slik at jeg får stabilisert meg litt igjen. Tankene går ikke helt den rette veien, så jeg må jobbe litt mer med det. Er ikke på langt nær så syk som jeg var sist. Har blitt mye friskere og vil fortsatt leve, så det går gradvis fremover, selvom det tar lang tid. Jeg får ihvertfall øvd meg på å være tålmodig! Det kjipeste nå er at jeg kjeder meg og ikke helt klarer å slappe av.
Har ikke så mye matlyst heller om dagen. Det følger ganske tett med min depresjon. Men, det kommer nok tilbake etterhvert. Nina slutter aldri å spise! Det som er viktig å få frem er at jeg VIL ikke slutte å spise og det kommer jeg nok ikke til å gjøre heller. MAT ER HELLIG!
På en måte vil jeg hjem, på en annen måte ikke.
søndag 14. august 2011
Etter utskrivelsen #2
Skrevet 18.02.2009.
Etter utskrivelsene merker jeg endel ting som går igjen. Dette er et utdrag fra et tidligere innlegg på den andre bloggen min.
Jeg merker at det ikke er like stas som før å være på konfirmasjonsleir. Kan nok ha noe med situasjonen min å gjøre. Jeg har rett og slett ikke overskudd til full guffe hele dagen. Det er litt for tidlig. Jeg skulle jo egentlig opp hit KUN for å være sosial med konfirmantene, men også det går heller ikke så bra i år. Selvom det er det jeg pleier å være best i!
Så overskudd og energi henger mye igjen etter en innleggelse. Det å bo og leve i så stille og rolige omgivelser over lengre tid, kjennes på kroppen når man kommer ut derfra. Gi kroppen din tid til å komme ut av "pausemoduset".
Etter utskrivelsene merker jeg endel ting som går igjen. Dette er et utdrag fra et tidligere innlegg på den andre bloggen min.
Jeg merker at det ikke er like stas som før å være på konfirmasjonsleir. Kan nok ha noe med situasjonen min å gjøre. Jeg har rett og slett ikke overskudd til full guffe hele dagen. Det er litt for tidlig. Jeg skulle jo egentlig opp hit KUN for å være sosial med konfirmantene, men også det går heller ikke så bra i år. Selvom det er det jeg pleier å være best i!
Så overskudd og energi henger mye igjen etter en innleggelse. Det å bo og leve i så stille og rolige omgivelser over lengre tid, kjennes på kroppen når man kommer ut derfra. Gi kroppen din tid til å komme ut av "pausemoduset".
Etter utskrivelsen
Skrevet 11.02.2009, etter min første innleggelse og utskrivelse.
Endelig! Nå er jeg ute for godt (forhåpentligvis). 9 lange uker, nå er jeg endelig frisk nok til å starte livet igjen. Skal ha endel oppfølging utenifra, men nå kan jeg dra dit jeg vil, når jeg vil! Det blir jo litt skummelt også, for nå er jeg overlatt helt til meg selv. Det blir en utfordring som jeg må ta litt som den kommer. Skal gjøre mitt beste for å fullføre denne behandlingen som jeg startet på 1.desember 2008. Det kan ta laaaaang tid, men sånn får det heller bare være. Jeg er klar over det, og litt forberedt.
Endelig! Nå er jeg ute for godt (forhåpentligvis). 9 lange uker, nå er jeg endelig frisk nok til å starte livet igjen. Skal ha endel oppfølging utenifra, men nå kan jeg dra dit jeg vil, når jeg vil! Det blir jo litt skummelt også, for nå er jeg overlatt helt til meg selv. Det blir en utfordring som jeg må ta litt som den kommer. Skal gjøre mitt beste for å fullføre denne behandlingen som jeg startet på 1.desember 2008. Det kan ta laaaaang tid, men sånn får det heller bare være. Jeg er klar over det, og litt forberedt.
Abonner på:
Innlegg (Atom)